Kristins historie

I 1993 traff jeg en mann som jeg hadde et meget kort, 6 ukers langt forhold til. Det ble fort klart for meg at det var noe galt med mannen og jeg rundet av forholdet. Det var stille i 2 dager.. Deretter startet et inferno av fysisk forfølgelse med trakassering, telefonterror i en slik skala at jeg oppsøkte politiet i Trondheim. Det oppdaget jeg ganske fort at jeg burde ha latt være, for de var ikke i det hele tatt interessert i det faktum at jeg ble forfulgt. Tvert i mot ble jeg som menneske satt under lupen, min troverdighet og seksualliv og det fremstod for meg som helt absurd. Jeg opplevde det hele så forferdelig at jeg måtte gå til det skritt å ta advokat for å stoppe etterforskerens trakassering av meg. Etter at jeg gjorde det, endret dette seg, men hjelp fikk jeg fortsatt ikke.

Nå eskalerte terroren og både dag og natt ble fylt med forfølgelse. I mange år sov jeg knapt 3 1/2 time pr natt og med at jeg hadde omsorgsoppgaver for to barn, den eldste sterkt funksjonshemmet, brøt jeg etterhvert sammen og fikk både PTSD og søvn deprivert psykose. Herping av bilDen ene bilen ble ramponert 5 ganger i løpet av en periode på 3 år, med fem egenandeler på fullkaskoforsikret bil. Jeg opplevde ildspåsettelse, tyveri av brev fra postkassen min, ramponering av gjenstander og leker. Det ble kastet steiner på huset, på nærliggende bygninger og annen syk atferd utenfor bopelen min. Tromming på soveromsvinduer, pinner ble dratt langs husveggen m.m Telefonterroren var massiv og til tross for hemmelige nummer etterhvert, klarte han å skaffe seg numrene ved å ringe ulike institusjoner jeg var i forbindelse med. Han kom seg også flere ganger inn i leiligheten min og la ved en anledning igjen en lapp der det stod skrevet: “Piece of cake”. Så tok det til skyting rundt leiligheten min, noe som varte i et halvt år. Heller ikke nå grep politiet inn.

Nå kom jeg til at prisen jeg betalte for å kjempe for at terroren og forfølgelsen skulle ende ble for høy, og jeg trakk alle anmeldelsene hos politiet som en protest.

Nå var jeg kommet dithen at jeg ikke lengre klarte å bo i leiligheten hvor mitt livs mareritt hadde utspunnet seg og jeg flyttet. Det tok ikke lang tid etter flytting før bilen nok engang ble ramponert, og jeg hørte lyder utenfor om natten….

I 1999 deltok jeg på “Holmgang“. Programmet var viet vold, forfølgelse og drap. Der traff jeg daværende justisminister Dørum, og i etterkant av programmet ringte politimesteren i Trondheim og bad om å få møte meg. I etterkant av møtet beklaget han på riksdekkende tv at jeg ikke hadde fått hjelp. Jeg fikk heller ikke noe mere hjelp etter det…….

Nå fikk jeg vite at en bekjent at jeg ikke var den eneste denne mannen hadde forfulgt. Kvinnen som ble forfulgt før meg, hadde blitt drapstruet, utsatt for telefonterror og fysisk forfulgt. Hun hadde også anmeldt denne mannen til politiet, og hadde opplevd akkurat det samme som det jeg opplevde: Likegyldighet!

I 2002 flyttet jeg nok engang og nå begynte katter å forsvinne. Jeg fant dem døde eller sterkt skamfert utenfor bopelen min, og måtte nød avlive. I alt 6 katter endte sine liv på 2 år…..

Nå søker jeg om voldsoffererstatning og ber om at det ikke stilles regresskrav. Dette blir ikke etterkomme,t og han gis innsyn- og uttalelsesrett i saken. Han produserer et skriv som sier at jeg har psykiske lidelser, og jeg avslåes erstatning.

Jeg anker og innvilges 45 000 kr i erstatning. Jeg klager og fratas erstatningen, men fordi forvaltningsloven sier at penger som er utbetalt ikke kan tilbakekreves, får jeg beholde pengene men oppreisningen tas tilbake……

I 2004 flyttet jeg nok ,og nå opplevde jeg opp gjennom årene; ramponeringer på bilen min, ødelagt frontrute, eksosanlegg og riper på bil. Besøk i leiligheten min ved flere anledninger, innbrudd på loft og i kjeller. Så tok bilinnbruddene seg opp. En gang mens jeg var på jobb, forsvant manualer til bil og cd spiller, neste innbrudd innen 24 timer ved bopel. Etter en måned til nok et innbrudd i bilen. Da dukket manualen til CD-spilleren opp igjen….

Siste anslag så langt, er steinkasting på omliggende bygninger og på verandaen min i 4 etasje. Det skjedde i juli/august 2011.

Opp i gjennom årene har jeg oppsøkt både politiet, psykologer og psykiatere og knappest noen av dem har forstått rekkevidden, ei heller hva slags skade Stalking kan gi. Noe skyldes vel kunnskapsløshet, noe likegyldighet, men summen blir allikevel det samme.

I oktober 2010 snakket jeg med en kollega. Jeg hadde gjennom alle disse årene, til tross for både forfølgelse, PTSD og tertiær dissosiasjon gjennomført utdannelse og er i dag psykiatrisk vernepleier ved en statlig institusjon i Trondheim. Min kollega fortalte om Kenneth Nielsen og jeg tok straks kontakt med ham. Hva hadde vel jeg å tape etter så mange år med å ha blitt møtt med uforstand. Møtet ble en av de mer positive opplevelser og jeg skulle ha gitt mye for å ha hatt en slik støtte og forståelse for mange, mange år siden. Møtet med Kenneth og Vegar, ble en av de positive og for første gang møtte jeg noen som visste hva jeg snakket om og ikke dro det i tvil. Hva om det offentlige hjelpeapparatet hadde fungert slik?

Uansett så fikk jeg hjelp – og det å møte noen som skjønte hva det handlet om, var for meg uvurderlig. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg nok aldri oppsøkt politiet i 1993. Å bli ilagt stempelet hysterisk kvinnfolk når jeg faktisk var i en situasjon der jeg behøvde hjelp, det kunne jeg godt klart meg uten og ikke bidro det til en bedre bearbeidelse av de traumer jeg var påført heller…

Risikovurdering og dokumentasjon av Stalking er veldig viktig i det øyemed å få stoppet stalkeren raskest mulig for å begrense de fysiske og/eller psykiske skader offer eller nærpersoner står i fare for å utvikle.

Støtte til et offer for stalking er uvurderlig og når man kjenner utbredelsen/omfanget av Stalking på landsbasis så er det en skandale at en “Antistalkinglov” ennå ikke er innført. Derfor har jeg engasjert meg i det å drive opplysningsarbeid i forhold til samfunnet og politikere og driver for tiden og etablerer en forening som skal bli pådrivere for å endre og å gjøre samfunnet og lovgiverne i landet oppmerksom på den urett som ofre for Stalking blir utsatt for.

Da jeg takket ja til å delta på “Insider” med Stalking.no, så var det et bevisst valg fra min side. Det første for å takke for hjelpen og støtten jeg hadde mottatt av Kenneth og Vegar, dernest for å tale min sak og også sette fokus på denne overgrepsformen som i dagens Norge ikke får den oppmerksomhet som den fortjener.

Å bli utsatt for Stalking er grusomt, ensomt og å kjempe for å få hjelp i et av verdens selvdefinerte land som likestillings- og rettssamfunn, kjennes veldig, veldig bittert. Jeg hadde et helt annet syn på samfunnet før jeg opplevde mitt livs tragedie og det er en kunnskap jeg godt kunne ha vært foruten. Søk hjelp der hjelpen finnes og forståelsen og kunnskapen er. Da, kan du spare deg selv for mange lidelser. Jeg kan anbefale Stalking.no som en profesjonell og kunnskapsrik støttespiller.

 

Kristin